Regjeringen ber likevel Lillestrøm bosette 50 nye flyktninger

Regjeringen har varslet at kommuner med høy innvandrerandel og store levekårsutfordringer skal få avlastning i bosettingsarbeidet. Likevel blir Lillestrøm kommune bedt om å bosette 50 nye flyktninger i 2027, hvorav hele ni enslige mindreårige.

Kommuner som Fredrikstad, Sarpsborg og Halden slipper anmodning om bosetting av flyktninger i 2027. 

Lillestrøm har en større innvandrerandel enn disse kommunene, store variasjoner i levekår, betydelige integreringsoppgaver og redusert skatteinngang.

Hvorfor skal da Lillestrøm fortsatt ta imot 50 nye flyktninger?

Ni enslige mindreårige gir et særlig stort ansvar

Ekstra krevende er det at hele ni av de 50 flyktningene er enslige mindreårige. Dette er ungdommer som kommer til Norge, tilsynelatende uten foreldre eller andre omsorgspersoner. De har krav på særlig tett oppfølging, trygge boforhold, omsorg, skolegang, helsehjelp, frem til de kan kreve familiegjenforening og få sine familiemedlemmer til Norge.

Bosetting av mindreårige er langt mer ressurskrevende enn ordinær bosetting av voksne flyktninger. Det krever både spesialisert kompetanse og stabile tjenester over flere år.

Bosetting har også en økonomisk kostnad

Kommunens økonomi er allerede under press. Nye bosettinger medfører utgifter til blant annet bolig, opplæring, helse, sosial oppfølging, barnevern og øvrige kommunale tjenester.

Deler av kostnadene dekkes av et statlig integreringstilskudd, men kommunens netto utgifter ligger i størrelsesorden 200 000 kroner per flyktning over fem år. Dersom Lillestrøm velger å bosette i tråd med anmodningen på 50 personer, vil en samlet nettobelastning på rundt 10 millioner kroner i denne perioden. I tillegg kommer tilsvarende summer for de hundrevis som er bosatt de senere år.

I tillegg utbetales omtrent 74 prosent av alle sosialhjelpsutbetalingene til innvandrere, noe som tyder på at integreringen ikke er spesielt vellykket.

Dette er penger som også kunne vært brukt til å styrke eldreomsorgen, skolen, barnehagene og andre viktige kommunale tjenester dersom færre hadde blitt bosatt og integreringen hadde vært bedre.

Integrering må lykkes for dem som allerede bor her

God integrering handler om hvor mange kommunen faktisk har kapasitet til å følge opp på en forsvarlig måte

Det handler at integrering i barnehagen blir vanskeligere når 90 prosent er etniske minoriteter, eller når skoleklasser knapt har etnisk norsk barn. 

Vi må lykkes bedre med norskopplæring, kvalifisering til arbeid og aktiv deltakelse i lokalsamfunnet. God integrering forutsetter ikke bare at kommunen legger til rette, men også at det stilles tydelige krav til den enkelte. Å lære norsk er en grunnleggende forutsetning for å kunne delta i arbeidslivet, bli selvhjulpen og ta aktivt del i samfunnet.

Språkkunnskaper er også avgjørende for å kunne følge opp egne barn. Foreldre som ikke behersker norsk, vil lettere møte utfordringer i kontakten med skolen, i foreldresamarbeidet og når barna skal delta i idrett og andre fritidsaktiviteter. Derfor må norskopplæring prioriteres, og det må stilles klare forventninger om at den enkelte tar ansvar for egen integrering. 

Det kan ikke være en varig forventning at fellesskapet skal finansiere tolketjenester for personer som har hatt mulighet til å lære norsk, men som ikke gjør en reell innsats for å tilegne seg språket. Integrering må bygge på både rettigheter og plikter.

Vi har levekårsutfordringer Lillestrøm, vi har utenforskap, vi har utfordringer med den integreringen kommunen prøver å bidra til. En ytterligere bosetting i Lillestrøm vil gjøre integreringsarbeidet enda vanskeligere.

Lillestrøm FrP mener derfor kommunen bør si nei til nye bosettinger i 2027. Vi mener også at IMDi burde unnlatt å anmode Lillestrøm kommune om bosetting.